Rapporter fra stipendseilere 2009

Sk/S Christian Radich
Race 1 Gdynia (Polen) – St. Petersburg (Russland)

Jeg tenker fortsatt på hvor fort 80 medseilere, mange helt uten seilerfaring, greide å heise så å si alle de 26 seilene på så kort tid. Regattaen som jeg meldte meg på gikk fra Gdynia i Polen til St. Petersburg i Russland. 5. Juli gikk ferden ut i Østersjøen og stø kurs mot Russland.
Det var en helt fantastisk følelse å kunne skue et seilareal på hele 1360 kvadratmeter, med hav på alle kanter, og et vær som gjorde det hele litt mer spennende.
Alle kjente nok konkurranseinstinktet  i seg da Kaptein Halvor Hansen første dag meddelte at Christian Radich lå på en 8. Plass overall og som nummer 3 i vår egen klasse (Klasse A: Skip over 40 m/ baugspyd)  
I front lå Russiske Mir (MИR) og på andre plass lå hennes søsterskip, polske Dar Mlodziezy (Dar Młodzieży) . Det var en liten overraskelse at Sk/S Sørlandet lå like bak oss på en 4. Plass.

Da det i løpet av dag 2 kom en ny posisjonsoppdatering og fikk vite at vi nå var gått forbi Dar Mlodziezy, ble hele gjengen virkelig tent.  Bedre ble det ikke bedre da vi fikk vite at Sørlandet virkelig lå tett innpå oss. På grunn av skipets lavere handikap, måtte vi i praksis ligge ca 5 nautiske mil foran våre landsmenn og konkurrenter. 
Fortsatt så vi på Mir som et problem, men seier var ikke lenger umulig.
Men samholdet om bord og den herlige bidevinden vi hadde mesteparten av seilasen hjalp oss til å ta en første plass i løpet av dag to, som vi med nød og neppe greide og holde løpet ut.
Vi passerte målstreken drøye ett minutt over midnatt den 8. Juli, med jubelrop som nesten kunne høres hjem til Norge. 

Når det gjelder vind og vær så var det en festlig affære. Dagene før vi la ut hadde vært meget varme og solrike, men fra og med dag to og helt frem til målpassering fikk vi smake regnet minst en gang om dagen. Når vi våknet opp etter målpassering derimot ble vi møtt av blå himmel og helt blikk stille vann. Samt Tre Kronor af Stockholm, som hadde tatt en 3. Plass, paraderende forbi oss med pomp og prakt. Det var et slags endelig bevis på at vi hadde vunnet regattaen.

Når jeg ser tilbake på sommerens seilas og tenker på alle de hyggelige menneskene jeg har møtt, alt jeg har opplevd, og alt jeg savner.
Da skjønner jeg  hvor fort man føler tilhørighet på en av verdens vakreste fullriggere, Christian Radich.

Amandus Ibsen Børnick

Rapport fra tok med Sørlandet sommeren 2009
Jeg seilte med fullriggeren Sørlandet fra 19. juli til 1. august 2009, Tokt 4. Toktet var del av Tall Ships’ Race, Baltic Challenge i Østersjøen, og gikk først fra Tallinn i Estland til Turku i Finland der det var Tall Ships’ Race dager. Den siste havnen vi kom til var i Klaipeda i Litauen, og det var på strekningen mellom Finland og Litauen det virkelige racet fant sted.
Reise til Tallinn

Første etappe: Tallinn – Turku
Vær og forhold
Det hardeste været vi fikk, var det været som vi fikk mellom Estland og Finland. Vi hadde vind og regn og to meter høye bølger. Dette var vær som vi medseilere syntes var spennende. Mange av oss ble sjøsyke da, (heldigvis slapp jeg fra dette uten å verken kaste opp, eller bruke sjøsykepiller) kanskje halvparten. Vi brukte motor i denne perioden, noe som gjør at skuta vugger mye og folk blir sjøsyke. Det hadde da blitt bedre hvis vi kunne heise noen seil, og seile istedenfor. Så hvorfor gjorde vi ikke det? Svaret er enkelt nok at, siden det var så mange som lå omkring på dekk og spøy, så var vi ikke nok folk til å heise seilene. Men etter noen dager ga sjøsyken seg i de fleste tifellene og humøret var nesten straks på topp igjen. For oss som ikke hadde blitt syke, var jo humøret på topp konstant. Men inntrykket mannskapet ga, og noe vi forsto, var at dette været ikke var mye å skryte av. En lettmatros kunne for eksempel fortelle om en seiltur med Sørlandet i storm der bølgene kom fra den ene siden av båten, gikk over, og landet på den andre siden.

Andre etappe: Turku – Klaipeda
Men under regattaen kunne i alle fall jeg ønsket meg litt mer action. Men selv om det ikke var så veldig mye vind, så hadde vi det bra likevel.

Forhold om bord
Om bord hadde vi en banjer der alle medseilerene sov og bodde (det meste av den våkne tiden vår på dekk). Vi måtte holde banjeren ryddig til en hver tid og alle klær ute av syne. Hvis vi ikke holdt det ryddig, gjorde banjersersjanten alvor av trusselen sin om at ”if you don’t tidy your stuff, I’ll tidy it for you!”. Måten det foregikk på, var at han tok klærne våre og la dem i søppelsekker sammen med annet søppel og låste det inne. Det ble morsomt hver gang, når noen utbrøt ting som ”Nei, nå har han tatt jakken min! Jeg hadde alle pengene mine i lomma!”.
Det var til sammen seks doer for oss medseilere. Tre til jentene og tre til guttene. Det var også tre dusjer for hvert kjønn. En av de andre medseilerene som tidligere hadde seilt med Statsråd Lehmkuhl fortalte at der måtte medseilerene bruke desinfeksjonsmiddel på hendene for å hindre smitte og uhygeniske forhold. På Sørlandet var det ikke noe slikt. Vi fikk derimot ganske streng beskjed om å dusje hver dag. Selv om jeg ikke tror at det var noen som fulgte denne regelen til punkt og prikke, så fungerte det veldig bra.

Vakter
En vakt varte i fire timer og vi hadde to vakter i døgnet. Det var 12-4 vakt, 4-8 vakt og 8-12 vakt. Jeg hadde 8-12 vakta som er ansett som den letteste vakta. Da var jeg på vakt fra klokken 8 om morgenen til klokken 12 på formiddagen og fra klokken 8 om kvelden til midnatt. Når man ikke har vakt, har man frivakt. Da kan gjøre hva man vil, men det er alltid en risiko for å bli kalt opp på dekk hvis alle mann trengtes til en stagvending.

Stagvendinger
En stagvending en av to hovedmåter å vende en seilbåt på. Den andre vendingen heter en halsning. Men den mest spennende og omfattende vendingen er stagvendingen. Det var også den eneste vendingen vi brukte fordi det var riktige forhold til det. Jeg tror at en slik stagvending kan være noe av det mest spennende man som mannskap kan oppleve på en fullrigger.

Hjemreise
På reisen til Estland reiste jeg uavhengig av alle andre sammen med foreldrene mine, men på hjemturen reiste jeg sammen med en gruppe andre som reiste sammen. Alt gikk kjempebra, og når vi var en så stor gruppe ungdommer som vi var, så passet vi alle på hverandre og hele reisen gikk uten problemer.

Venner?
Jeg har på denne turen lært at hovedgrunnen for om noe blir gøy og spennende, er ikke hva du gjør, men folkene du møter. Jeg har fått mange nye venner på turen, og noen av dem gleder jeg meg til å møte igjen, for jeg vil ikke gi slipp på dem så lett.
Jeg vil takke dere i NSTA veldig mye for at jeg fikk oppleve denne turen og dere må vite at dette er en ordning som jeg i aller høyeste grad oppfordrer dere til å fortsette med.

Margrethe Guldal Einarsen

Rapport fra Tall Ship's Races 2009.
Gdynia – St. Petersburg
Vi ankom Gdynia 10. juli og gikk ombord på skuten Christian Radich. Festen var allerede igang i denne polske havnebyen, med tivoli, mat, musikk og hundrevis av seilskip som alle var klare for regatta. Stemningen var fantastisk og med muligheter for å gå ombord i mange av skipene kunne vi se hvordan konkurrentene våre skulle leve og jobbe i løpet av racet.

11. juli var det klart for å begynne regattaens første etappe, men først skulle alle deltakerene være med i en seilparade. Et syn, en følelse og en opplevelse man bare får av å være ombord i en av deltakerskipene – synet av horisonten fylt med flere seil enn man kan telle, følelsen av gåsehud på armene av stemningen og forventningene, og opplevelsen; det å være med i Tall Ship's Races for aller første gang.

Tidligere på dagen hadde vi fått instrukser om sikkerhet, blitt delt inn i vaktlag og blitt forberedt på livet om bord. Det er trang ombord i et skip, både fysisk og psykisk, men som ordtaket sier; vi er alle i samme båt. Det er viktig å samarbeide godt og det er ikke plass for dårlig stemning og dårlige holdninger. Heldigvis var dette aldri et problem ombord på Christian Radich. Det erfarne, profesjonelle og ikke minst vennlige crewet var alltid i godt humør og flinke til å motivere alle til å jobbe. Selv var jeg sjantimann og ledet mannskapet til sang ved de fleste anledninger. Min interesse for sjantimusikk kom til sin rett på denne turen.

Det var høyt tempo på jobbingen i regattaen, men samtidig var det ingen som følte seg utilpass med oppgavene sine og alle var happy og følte at de kunne takle utfordringene. Det er merkelig hvor fort man tilvender seg med å jobbe med seil i toppen av masten når man «må». Adrenalinet hjelper deg med å fokusere på jobben som skal gjøres istedenfor å tenke på hvor høyt det er fra råen og ned til dekket. Alle som klatret i riggen gjorde det frivillig og noen overvant til og med høydeskrekken sin og tok tak i vantene og kjempet seg oppover.

Det var også alltid tid til vanlige rutiner. Frokost, 10-kaffe, lunsj, 3-kaffe med noe godt å tygge på ved siden og middag var på plass hver eneste dag.

Selve løpet var over mye tidligere enn vi hadde trodd, men spenningen var noe helt annet enn forventet. Vi lå side om side med Sørlandet og den svenske briggen Tre Kronor lå hakk ihjel. Da vi nådde målstreken ved vaktskiftet midnatt visste vi ingenting om hvordan de andre skipene lå an. Så derfor bestemte kapteinen at vi skulle ligge i ro ved målstreken og vente på de andre som hadde mulighet til å slå oss. Det viste seg at når handicap hadde blitt regnet med slo vi akkurat Sørlandet med bare 6 minutter! Noe som er ganske utrolig. Stor jubel brøt ut på dekk da kapteinen ga oss resultatet.

Da vi kom til St. Petersburg skjedde det mye i regi av TSR og STI. Aktiviteter som sightseeing og konkurranser av forskjellige sorter var virkelig prissatt av mannskapet.
Crew parade og prisutdeling var stort for oss ombord på Christian Radich. Ettersom vi var vinnere av etappen for den største klassen var det stor prestisje at kapteinen kunne motta prisen fra statsminister Vladimir Putin!

Tall Ship's Races er en fantastisk begivenhet og minnene sitter godt i oss alle som var med. Jeg vil takke for at dere støtter meg og andre unge som vil seile og oppleve hvordan den gamle tradisjonen for sjøfart er.

Med vennlig hilsen
Simon Prestø Økland.

Rapport fra tur med Fullriggeren Sørlandet 04.06.09-18.06.09

I sommer reiste jeg med Fullriggeren Sørlandet. Vi begynte i Gdynia i Polen og seilte opp til St Petersburg i Russland og turen ble avsluttet med et lite besøk i Tallinn, Estland.
Hvis jeg skal beskrive turen lett, så må jeg si at den var helt utrolig, det er helt det motsatte av det du tenker på forhånd. Før vi reiste tenkte jag at russland ikke kom til å bli så gøy, men det slo alt jeg noen gang har opplevd. Der fikk vi sett masse store gamle bygninger og museer. Det var store fester kun for medseilerene og der traff vi seilere fra hele Europa. Vi kom på 2. Plass i vår klasse, og på prisutdelingen var Vladimir Putin der og overakk prisene. I Gdynia var det tivoli og massevis av boder med alt mulig rart i. Det var et stort fyrverkeri show og det var masse konserter der. Det var synd vi ikke fikk være der mer enn en dag.En liten skuffelse var Tallinn, vi var det ikke mer enn en dag og det jeg fikk sett av Tallinn var ikke så mye å skryte av. På baten var maten god og humøret i alle var topp, og det er viktig når man skal leve sammen i to uker. Jeg fikk kjempemange nye venner på turen det som var dumt var at nesten alle jeg ble godt kjent med var fra stavanger. Vi var også et par ganger på Radic, fullriggeren fra Oslo og spiste god mat, og vi var der og så en film som de hadde lagd fra seilasen. Før jeg reiste tenkte  jeg det kom til å bli kjedelig med vaktene vi hadde men litt godt humør endrer alt.

Jeg vil anbefale dette til alle, dette er noe du bare får sjansen til en gang i livet og det passer for alle aldersgrupper, og alt fra sofagriser til topp atleter. Dette må du ikke nøle med en gang, jeg kan garantere at du kommer til å ha det kjempegøy.

02.07.09                 Kristoffer Lunden

Betraktinger fra riggen: på tokt med Sørlandet

Å seile er å leve fortalte en gammel sjømann meg en gang. Høyt, høyt opp i masta om bord på fullriggeren Sørlandet begynner jeg å lure på om han kanskje tok feil. Å seile er livsfarlig, burde det heller vært.

Jeg kan kjenne hvordan knærne mine skjelver der jeg står på en tynn vaier tjue meter over dekk. Jeg prøver å få dem til å slutte ved ren tankekraft, men det gjør det hele bare verre. Nervøs kikker jeg bort på de andre medseilerne. Er jeg den eneste som er tilnærmet lammet av skrekk her oppe? De fleste ser ut til å ta det hele med knusende ro. Bretter seil, og kveiler tauer som om de aldri har gjort annet.
Men hvordan havnet jeg egentlig her, høyt oppe i en mast, på en av Norges stolte seilskuter, med kurs for St. Petersburg?  Sommeren 2009 gjorde Stavanger kommune det mulig for en gruppe ungdommer å få oppleve sjølivet slik det var i gamle dager.  I 2011 kommer Tall Ships Race igjen til Stavanger, og vi ble sendt ut på en rekognoseringstokt. Jeg var blant de heldige. I to uker skulle vi seile fra Gdynia i Polen, via St. Petersburg og videre til Tallin i Estland.

Første dag begynner i Gdynia hvor vi møtes av et yrende folkeliv. Seilbåter fyller havna, og som kronen på verket troner de største seilskutene med tre master som strekker seg høyt mot himmelen. Overalt er det folk som kikker beundrende. Noen rusler langs brygga, andre nyter det hele fra de mange restaurantene langs kaien. Tall Ships Race er kommet til byen og det skjer ikke ubemerket.

Langsomt, langsomt setter vi kurs ut av havna neste dag. Enorme folkemengder har møtt opp for å vinke farvel til skipene.. Et festlig kaos vi nå avskjærer oss helt fra. Foran oss venter en fem dagers kappseilas mot St. Petersburg i Russland. Vi er nesten 60 mennesker på dekk, som løper mellom skjøter og braser etter hvor vi blir kommandert. Det kan virke som et totalt kaos, men i det startskuddet går glir vi over startlinja for fulle seil. Nå er det bare oss, vinden og havet.  
Det tar ikke lang tid før man venner seg til livet om bord. Jeg har vakt mellom åtte og tolv og får oppleve alt fra rolige morgener til kalde kvelder. I horisonten kan vi til tider skimte konturene av de andre skipene. For det meste holdes det øye med de hvite seilene til et annet norsk skip, nemmelig Christian Radich. Det er konkurranseseiling og det knives om første plassen. Vi haler inn centimeter på seilene, for her er det finjustering som teller. Noen centimeter inn eller ut på seilet kan avgjøre alt.
Fort tilpasser vi oss den nye tilværelsen og knytter nye vennskapsbånd. Det tar ikke lang tid før man er en sammenspleiset gjeng om bord. Og viktig er det, for man kan ikke seile en skute som Sørlandet alene. På banjeren sover man oppå hverandre, spiser sammen og på dekk jobbes det sammen. Det hales i skjøter og braser, og da er det viktig å lytte til hverandre. I de enorme kreftene kan det fort ryke noen fingre om ikke alle gjør som de skal.
.
Slik går dagene om bord. Man går på vakt. Trimmer seil. Sover. Skuta krenger konstant, men man venner seg fort til hennes bevegelser. Når seilene strammes legger hun seg en smule mer over på siden. Man venner seg fort til å krenge med. Når sjampoflasken glir frem og tilbake over gulvet når man dusjer, og tallerken med middag heller litt mot styrbord, lærer man seg fort hvordan man opprettholder balansen.
”Om tjue år vil du være mer skuffet over ting du ikke gjorde enn over dem du gjorde. Så kast loss. Seil ut fra den trygge havnen ... Utforsk. Drøm. Oppdag.”, skrev Mark Twain for over hundre år siden. Ordene gjelder fortsatt i dag. For det er nettopp det man gjør når man mønstrer på Fullriggeren Sørlandet. Man setter kurs mot en ny horisont. Man lærer å sette og trimme seil, får undervisning i sjømannskap og via aktiv deltakelse får man seile en ekte fullrigger. Og nettopp denne unike sjansen, er det Tall Ships Race gir ungdom i dag.

Arrangementet gir helt vanlige mennesker mulighetene til å krysse hav. Oppleve en verden helt ulik den vi til vanlig lever i. Om bord skapes opplevelser og felleskap. Vi lærer av skipet og vi lærer av hverandre. Og alle jobber vi mot et felles mål.     
Klokken er rundt halv to på natten da vi krysser mållinja utenfor St. Petersburg. Vi kan ikke se den noe sted for det er bare koordinater på kartet, men vi vet vi er der. Og vi kan føle det. Vi glir over linja til en god andre plass. Noen tar hverandre i hendene. Andre jubler. – Godt jobba, sier kapteinen over høytalerne. Etter flere dager i sjøen er vi endelig i mål. Og vi har kommet der sammen. Det som føles best er at man har så mange andre å dele gleden med.
Jeg kom meg opp i riggen igjen. Trosset min egne angst, tok på meg selen og klatret opp den tynne stigen. Smittet av de andres harmoni begynte etter hvert bena mine å venne seg til mangelen på bakkekontakt. Pusten er roligere denne gangen og synet klarner. Og først nå kan jeg virkelig se.

Det åpenbarer seg som en drøm foran meg, det endeløse, vakre havet. Grønt, blått og svart om hverandre. Pulserende, stille, blankt, truende og mildt. Men like vakkert hver gang.  Langt borte fra alt annet blir alle følelser litt sterkere her oppe: friheten og stillheten om hverandre. Jeg kjenner på kroppen hvor fantastisk livet på havet kan være og kan ikke la være å tenke på at Kielland hadde helt rett: ”Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - det siste sunne i den syke verden.” 

Tekst: Ragnhild Erevik Lea.