Presentasjon av medlemsskuter
Har du lyst å seile om bord i en norsk seilskute?
Kom om bord for en uforglemmelig seilopplevelse!
GALEASEN SVANHILD
Svanhild er i dag eit av dei mest autentiske restaurerte fartøya i Noreg. Skuta sitt ytre, med rigg, samt forpigg og skipperkahytt er slik det var då Svanhild vart ombygd frå jakt til galeas i 1925. Der lasterommet var, er det i dag innredd for pasasjerar/mannskap, med 3 mannskaps lugarer, bysse, 2 toaletter og totalt 30 køyplassar og eteplass for ca. 30 personer.
I gamle dagar var Svanhild verdfull for næringslivet som fraktebåt. I dag er båten ein verdfull kulturskatt. Slik sett er næring og kultur samla i same båt i fortid, notid og framtid.
Svanhild ble bygd i 1889 på Nordvik i Surnadal på Nordmøre og gjekk i fraktefart, hovudsakleg med fisk og salt mellom Kristiansund og Lofoten.
Konstruktør Jon Børve og byggjar Jo Sjøtrø.
Båten vart bygd for brødrene Ola og Johan Drøpping.
Lengde skrog o.a. 76 fot + baugspryd.
Breidde 21 fot.
Djupne 8 fot.
Tonnasje ca. 120 tonn.
Byggemateriale furu.
Original rigg: gaffelrigga jakt med ei pålemast. Storsegl ( 140 kvadratmeter),
toppsegl, fokk, klyver, jager, skværsegl, breifokk. Totalt seglareal var omlag
400 kvadratmeter.
Svanhild blei rigga om til galeas omlag 1925. Seglarealet vart då noko mindre.
Første motor, ein 50 Hk Wickmann, vart installert i 1936.
Skuta har vorte restaurert ved Hardanger Fartøyvernsenter i perioden
1991 til 1997. Det meste av skroget vart då skifta ut.
Nye segl er sydd i linduk av seglmakar Brodersen i Lyngør. Det er no
installert 2 motorar type Perkins SABRE i Svanhild. Kvar er på 182 HK.
For meir info besøk vår hjemmeside: www.svanhild.no
Eller ta kontakt med Øyvind Haram på tlf. 57 74 90 75 / 48 25 87 89 fax 57 74 48 77 eller E-post oeivind.haram@enivest.net
Galeasen Svanhild er eigd av Stiftinga Svanhild.
Administrasjonen av Svanhild ligg under Kystmuseet v/fartøyvernleiar Berit A. Høivik, tlf. 57 74 82 93 eller berit.hoivik@kyst.museum.no.
Anna Rogde
Anna Rogde ble sjøsatt 20. August 1868, ved Bangsund Skipsverft i Namsos. Hun er verdens eldste kjente skonnert i konvensjonell drift.
I 1872 ble "Anna af Bergen" som hun da het, kjøpt opp av Hardangerskipperen Isak Rogde, som senere giftet seg med Anna fra Kjøtta - dermed fikk skuta navnet Anna Rogde. I 100 år ble hun drevet som frakteskute lastet med lettbedervelige laster som te, frukt og fisk i farvann helt fra Arkangelsk i øst til Portugal i sør.
Anna Rogde drives i dag av Stiftelsen Anna Rogde og har en egen støtteforening i Anna Rogdes Venner. Alt arbeide ombord baserer seg på frivillig innsats fra "ramsalte" entusiaster.
Med utgangspunkt ifra Kulturhuskaia i Harstad går Anna Rogde ut på alt fra sjørøvertokt, firmaturer og brullyps-seilaser til de litt lengre Lofotturer, Spekkhoggersafarier og rene seilturer langs norske- kysten.
Hun tar 70 dagspassasjerer og har lugarplass til ca. 15 passasjerer og 9 mannskap. Lugarene er små, med 3 soveplasser, men den tredje soveplassen brukes til oppbevaring av bagasje. Det er 2 toaletter og 2 dusjer til passasjerenes rådighet. Det finnes både vaskemaskin og tørketrommel om bord. Det er mulig å bruke mobil-ladder, hårføne, o.s.v. om bord (220 volt). Det er en topp moderne bysse om bord med stor kjøle- og fryselagring.
Anna Rogde eies av Stiftelsen Anna Rogde. I tillegg finnes et støtteapparat som heter Venneforeningen, de jobber som frivillig mannskap om bord, driver dugnad, får opplæring i å være mannskap. Det er et fantastisk samhold i denne gjengen. Fantastiske mennesker som bruker fritiden sin på å bevare den flotte skuta!
Ideen bak konseptet, er at passasjerene skal være litt med på det som foregår om bord, lære litt om sjølivet, de får hele historien om Anna Rogde presentert. Videre blir det arrangert tema-turer, som jente-tokt, dronning-ruten osv.
Les mer om Anna Rogde og om seilprogrammet.
Christian Radich
Christian Radich er det fjerde i rekken av Oslos skoleskip. Hun ble bygd i 1937 og i 1939 gikk turen for første gang til New York med nesten ett hundre sjøkadetter ombord. Nå kan alle over 12 år bli med å seile om sommeren, uavhengig av alder og kjønn. Turene går i Skagerrak og til Europeiske havner. Om vinteren seiler Christian Radich med elever fra Befalsskolen for Sjøforsvaret. Hun vant skoleskipsklassen i det første Tall Ships’ Race i 1956, og har alltid siden hevdet seg meget godt. I 2005 vant hun faktisk begge etappene, både i sin klasse og over all. Skuta er eneste norske deltaker i årets jubileumsregatta. Den går til Lisboa. Christian Radich er i de senere år betydelig restaurert, og tilbyr i dag en høy komfort for sine mange medseilere.
På tokt tar Christian Radich med seg inntil 80 medseilere som bor og sover på banjerdekk, rett under stordekk. De får enten fastkøye eller hengekøye, og aller har sitt skap eller sin kiste til bagasje. Innredningen holder høy standard, det er full luftkondisjonering, og maten er kjent for å være den beste blant alle dagens skoleskip. Det er 2 toaletter og 2 bad / dusjrom, et for hvert kjønn.
Christian Radich seiler ved hjelp av et fast mannskap på 18-23 personer. Kaptein og styrmenn navigerer og styrer. Dekksbesetningen setter og justerer seilene, og leder de imponerende seilmanøvrene. Maskinfolkene sørger for maskineriet, inkludert viktige ting som strøm, varmt og kaldt vann, og toalettsystemene. Stuerten sørger for matforsyninger og leder arbeidet i byssa. I tillegg til de faste tar man om sommeren med seg noe frivillig mannskap, ivrige entusiaster som jobber gratis for skuta. Vi vil gjerne presentere to av det faste mannskapet som må regnes som veteraner:
- Sverre, tømmermann, 11 år om bord.
- Mathias, kokk, 8 år om bord.
Bli med på et av seiltoktene som betalende medseiler. Ingen forkunnskaper er nødvendig – du vil få den opplæring du trenger om bord. Sammen med vår erfarne besetning er du med og setter seil, står til rors, holder utkikk og tar et tak i byssa hvis du har lyst til det. Et seiltokt med Christian Radich er en helt spesiell opplevelse. Vi lover deg et minne for livet.
Er du ikke sikker? Les rapportene fra medseilerne og se hvordan det var gøy om bord!
Klikk her for å lese mer om Christian Radich og om seilprogrammet.
Sørlandet
"Sørlandet"er verdens eldste operative fullrigger og ligger i Kristiansand. Skuta var ferdigbygget i 1927 og ble på 577 bruttotonn, lengde 210 fot og uten motor. Gjennom Sørlandets Seilende Skoleskibs Institution stod skuta sentralt i utdanningen av sjømenn i den landsdel hun ble oppkalt etter. På jomfruturen til Oslo i 1927 ble skuta for første gang inspisert av Kong Haakon og Kronprins Olav, senere samme år seilte hun til London med 90 skoleskipsgutter om bord. Et høydepunkt var toktet til verdensutstillingen i Chicago i 1933. "Sørlandet" ble skadet i tysk krigstjeneste men ble først seilklar igjen i 1948. Fra 1981 har den vært eiet av en stiftelse for skuta. Fra 1980 til 1983 var skuta eneste norske skoleskip i drift og var først ute med åpne tokt for ungdom og eldre av begge kjønn fra et tosifret antall nasjonaliteter. 1981 krysset hun Atlanteren 4 ganger, samt utførte en serie seilaser mellom Bermuda og Boston i tillegg til filmoppdrag i New York. I de senere år har Sørlandet" samarbeidet med Sjøforsvaret, Rederiforbundet og Arbeidsmarkedsetaten(trakk seg ut i 1996)om en serie 6 ukers kurs i sjømannskap. Vinteren 1995/96 ble det en serie tokter til tropiske farvann i Karibien.
Skuta er velutstyrt, har air condition på banjerdekk og i mannskapslugarene. Skuta har ellers helt ut bevart sin opprinnelighet. Hovedmotoren er bare på 560 HK og gir i stille vær 8 knops fart. I motvind reduseres dette raskt til knapp styrefart, hvilket gjør at det sjelden oppnås større fart for motor, og dette sikrer maksimal seiling for elevene.
På tokt tar Sørlandet med seg inntil 70 medseilere som innkvarterer på banjeren, som er identisk med hvor sjøguttene oppholdt seg da skuta var skoleskip, men sliper å ligge i hengekøye. Medseiler tar med sovepose og får mat om bord som er inkludert i toktsprisen. Hvis man har lyst til, kan man hjelpe de 15 mannskap om bord for å jobbe med seilene og å delta i sjøvaktene. Vil du ha mer informasjon om Sørlandet, klikk her.
Statsraad Lehmkuhl
Skipets historie begynner i Bremerhaven-Geestemünde hvor hun i 1914 ble bygget som skoleskip for den tyske handelsflåten under navnet «Grossherzog Friedrich August».
Etter første verdenskrig ble skipet tatt som krigsbytte av engelskmennene. I 1921 ble hun brakt til Bergen av tidligere statsråd Kristofer D. Lehmkuhl, og brukt som skoleskip fra 1923 og frem til utbruddet av andre verdenskrig. Bortsett fra krigsårene 1940 – 1945, da tyskerne beslagla skipet og omdøpte det til «Westwärts», drev Bergens Skoleskib «Statsraad Lehmkuhl» uavbrutt til og med 1966. I 1967 reddet skipsreder Hilmar Reksten skipet fra å bli solgt til utlandet, og i 1978 skjenket han «Statsraad Lehmkuhl» til Stiftelsen Seilskipet Statsraad Lehmkuhl som siden den gang har eiet og drevet skipet.
”Statsraad Lehmkuhl” er ikke et passasjer-skip. Her kommer du om bord som ”medseiler”, det vil si at du tar del i det arbeidet som foregår på skipet. Du går vakter sammen med profesjonelle sjøfolk, alt fra utkikk og rortørn til byssevakt. Det blir lagt vekt på at de maritime tradisjonene blir ivaretatt, ikke minst seilmanøvrer. Det å klatre i riggen er for mange det mest spennende, men dette er helt frivillig. Og kanskje blir det tid til en shanty og noen knuter innimellom øktene…Innkvartering skjer på samme måte som i gamle dager- man sover på banjerne i hengekøye og sovepose. Om bord vil du treffe mennesker av begge kjønn med forskjellig bakgrunn, alder og nasjonalitet. Atmosfæren kan vanskelig beskrives, den må oppleves!
Det kreves ingen spesielle forkunnskaper så alle kan delta fra 16 år gammel (eller 12 år med foreldre) til over 70 år gammel (med en legeattest). Du får mer informasjon om utstyr å ta med om bord når det nærmer seg avreisen eller ta kontakt på www.lehmkul.no
Skipet er hjemmebase i Bergen og seiler hver sommeren med medseiler i Europa og hver vinteren med kadetter i hele verden.
Seilingsprogrammet for 2006 er klart: de kan friste deg med destinasjoner som Irland, Skottland, Shetland og Orknøyene. De deltar i en del av etappene i The Tall Ships’ Races 2006. Se www.lehmkuhl.no
Tenk deg å stå til rors på verdens største 3-mastede bark! En drøm under hvite seil!
Mohawk II
Mohawk II ble sjøsatt i mars 1904. Hun het opprinnelig Sylvia og ble bygget som et lystfartøy for en rik engelskmann. Bakgrunnen for navnet Sylvia kjenner vi ikke, og vi vet forholdsvis lite om båtens historie fra hun ble sjøsatt og frem til Sjøkorpset kjøpte henne.
Navneendringen til Mohawk II hadde sammenheng med at Sjøkorpset før krigen hadde hatt en skute som het Mohawk. Den var en gaffelyawl av omtrent samme størrelse. Under krigen ble hun overtatt av hirdmarinen, og etter krigen var hun i en slik stand at hun ble ansett kondemnabel. Hun ble i likhet med mange andre fartøyer senket i Bunnefjorden. På den tiden hadde man et annet forhold til det som var gammelt. I dag ville vi nok sagt at hun var et flott restaureringsverdig objekt. Sjøkorpset fikk en erstatning fra staten som gjorde det mulig å kjøpe et nytt stort fartøy noen år senere.
Mohawk II ble hentet i England i 1953, og siden den gang har båten seilt med barn og unge i nordiske farvann hver sommer. Tusenvis av unge har noen av sine flotteste sommerminner fra denne stolte skuta.
Den 9. juli 2004 ble Mohawk II rent i senk av en fiskebåt utenfor Vlissingen i Nederland. Til alt hell kom alle om bord uskadd fra ulykken. De største skadene på skroget er under vannlinja, men det er mulig å reparere henne. Nå er den 100 år gamle skuta trygt plassert på Fredrikstad Maritime Center på Isegran, Fredrikstad. Restaureringsprosjektet er i gang, og målet er å få båten på vannet så snart som mulig, helst i sesongen 2009.
Vil du støtte Mohawk II eller vil du ha mer informasjon, klikk her.
Dyrafjeld eks Anna Kristina
Bygd i 1889, er Dyrafjeld eks Anna Kristina et av de verdens eldste seilende treskipene og har en av de meste spennende historiene. Siden 1999 har hun vært i Oslo kommunes eie som skoleskip for Sollerudstranda skole. Fra august til juni, får ti elever om bord på Dyrafjeld et uvanlig skoleår med både teori og praktiske oppgaver. Om sommeren seiler Dyrafjeld med ungdommer om bord i Oslofjorden.
Dyrafjeld ble bygd på Nordmøre i 1889. Årlig seilte hun nordover til Lofoten og Finnmark for å kjøpe opp fisk. Hun var allerede kjente for å bli den raskeste av alle. Fra 1911 til 1931 fraktet hun kalk fra Hylla Kalkverk og til Trondheim. Etter en kollisjon på Bodø havn i 1977 skulle skipet ble kondemnert eller senket hvis ikke hun hadde blitt reddet unna i siste liten av Hans van de Vooren, som hadde flyttet fra Holland til Norge med sin familie for fire år siden. Han hadde allerede restaurert en annen jakt, Anna Rosa, og var på jakt etter et nytt og enda mer spennende prosjekt: en skute de kunne restaurere og seile jorda rundt med. Samlet brukte Hans 20 000 timer på restaureringen av Anna Kristina over ti år. I 1985 erklærte riksantikvaren at hun var det best restaurerte fartøy i sitt slag. Anna Kristina gjorde i denne første tiden seilaser langs norskekysten og over til Shetland og Orknøyene, pluss noen turer til Holland. I 1984 og 1986 gjorde Anna Kristina sammen med sitt søsterskip Anna Rosa turer til Svalbard og Bjørnøya med turister. Turene var vellykkede, men Hans og Hetti, da bosatt på Tysnes utenfor Bergen, hadde også begynt å se seg om etter mulighetene for å gjøre lengre seilaser med sin flotte jakt. I 1987 fikk de sjansen og Anna Kristina ble en av 11 skuter som seilte fra England til Australia som The first fleet re-enactement voyage. Seilasen var en markering av Australias 200-års jubileum. Dette gjorde Anna Kristina til en kjent og anerkjent del av det internasjonale seilermiljøet. Etter dette fortsatte de med turer i Australia og New Zealand. Først i 1991 satte de igjen kursen mot Europa. Anna Rosa ble da solgt til Musée du Bateaux i Douarnenez, Frankrike. Anna Kristina fulgte sitt søsterskip på veien og dette ble den siste ferden de hadde i sammen. I 1992 fikk Anna Kristina igjen en sjanse til å vise seg fram, og hun deltok i Columbus-regattaen som gikk over Atlanteren til New York og Boston og tilbake igjen. Anna Kristina gjorde det godt og vant sin klasse. Fra 1993 til 1997 drev familien van de Vooren charterturer på Kanariøyene med Anna Kristina. I 1997 seilte Anna Kristina til Norge igjen, og året etter var det klart for nok en tur over Atlanteren. Denne gang til The Great Lakes og Chicago. Det var i 1998 at nåværende skipper Jon Warhuus begynte arbeidet med å få Anna Kristina til Sollerudstranda skole som skoleskip. Etter intens jobbing og god hjelp fra støttespillere greide de å reise nok penger til å kjøpe henne. Den selvbygde losskøytekopien Garibaldi ble solgt og viktige støttespillere var Norsk Kulturråd, Sigvald d.y. og Nanki Bergesen, skoleetaten og ikke minst kloke politikere i Oslo rådhus. I 1999 gikk Anna Kristina fra Chicago med destinasjon Lysakerelva og Sollerudstranda skole i Oslo.
I 2000 var det klart for elevtokt til Østersjøen og deltakelse i Cutty Sark Tall Ships Races. Turen gikk til Gdansk, Helsingfors, Åland og Stockholm. På senhøsten fikk vi også tid til å være med på innspillingen av Det største i Verden med Herborg Kråkevik i hovedrollen. I perioden 2002 til 2004 har Anna Kristina gjennomgått en stor restaurering på Hansen & Arntzens båtbyggeri, Stathelle. Samtidig er riggen overhalt av Salo van de Vooren. Sollerudstranda skole har bestemt seg for å ta det gamle navnet tilbake, og hun er nå klar for nye hundre år! For mer informasjon om Dyrafjeld og skoleåret, klikk på bildet.
Tekst: Anders Slembe
Åsgard
Åsgard ble bygget i perioden 1976 til 1978 av Normann Sandøy med familie. Skroget er bygget i h. t. DnV tentative regler for bygging av skrog i ferrosement.
Spantesett og tegninger levert av A/S FerroSem Co, Øklandsvågen, basert på linjetegninger av Colin Archer til "Cruiser til København".
Dekk i Keruing og overbygg i Teak lagt og bygget av Kvalvåg båtbyggeri, Vestnes 1977/78.
Rigg, seil og innredning har gjennomgått flere modifikasjoner opp gjennom årene, men riggen fremstår i dag som meget lik de originale tegningene fra 1902.
Båten seiles under ISTA regler av et mannskap på seks: Kaptein, to styrmenn og tre kadetter.
Anna Minde
Basert i Fredrikstad, er Anna Minde en ekte galeasrigget seilskute med to gaffelseil, tre forseil og toppseil som kan settes fra dekk. Om bord Anna Minde finner du en hyggelig maritim atmosfære med store seil, masse tauverk, taljer, blokker og det som hører skutelivet til. Lengst forut, under ”bakken" vil du finne forpiggen med fem tradisjonelle sjømannskøyer, eget toalett og vaskerom. Her er det også garderobe, hvor man henger av seg, før man beveger seg videre inn til lasterommet som befinner seg midtskips. "Lasterommet" inneholder i dag byssa, 6 køyeplasser, langbord og salong. Helt akter finner vi stuerom, skipperlugar og motorrom.
Fartøyet ble bygget i 1942 i Rognan for fraktefart på Nordlandskysten og Finnmark. Man hadde bl.a. fraktavtale med Store Norske Kullkompani for leveranse av kull til småsteder langs kysten. I 1944 deltok fartøyet i evakueringen av Finnmark. Etterpå gikk den som frakteskute/hjelpefartøy ved fiske frem til 1979, hvor nåværende eier overtok. Omfattende restaureringer og rigging i ved Maritime Center Fredrikstad/Kolobrzeg Polen ble gjort fra 1992 til 2002.
Anna Minde tilbyr deg å seile i sommerhalvåret med som medseiler eller som mannskap. Som medseiler vil du og dine venner kunne oppleve hvordan det er å seile en skute på n tradisjonell måte. Som medseiler tar man del i det arbeidet som foregår ombord, men det kreves ingen maritime forkunnskaper da hver enkelt vil bli satt inn i sin oppgave av skipper og mannskap. Anna Minde deltar stadig i forskjellige seilaser for veteranskip. Kortere seilaser med ungdomslag/skoleklasser med pedagogisk tilrettelagt innføring i kystkultur/geologi/navigasjon og veteranskip seilas bedrives. De søker i den anledning ungdom med interesse for seiling som mannskap. På veteranskipseilas, vil du kunne møte mange likesinnede og lære seiling på en helt annen måte og med en annen innstilling. Vi er selvfølgelig også interessert i å få kontakt med andre som er interessert i å seile veteranskip, men ønsker å bidra sterkt til å øke seilinteressen og interessen for veteranskip blant unge. Seilasmannskapet blir med som det øvrige mannskapet og tildeles derfor arbeidsoppgaver og vakter i forhold til sin kunnskap.
Du får en presentasjon av Anna Mindes mannskap på www.annaminde.no.
Auno
Om bord i Auno har de forsøkt å kombinere atmosfæren fra tidligere dager med komfort og spennende opplevelser. Båten er en utmerket seiler, men med styrehus og god inneplass, et utmerket valg om været ikke er det beste. Inntil 30 passasjerer på dagsturer og opptil 12 personer på overnatting kan de tilby. Båten egner seg utmerket for mindre grupper som vil være på tur en weekend eller lengre. Auno er sailtraining-ship i Sail Training Association (STA-systemet) og kan ta medseilere på lengre turer, også oversjøisk, f.eks. i forbindelse med Tall Ship Races.
Nordvest Fjordservice leverer og formidlere transporttjenester for passasjerer og lett last, deres primærområde er Møre og Romsdal. Selskapet har bred erfaring fra skyssbåtvirksomhet, ambulanse- og legeskyss, mindre ruter og arbeidsruter.
Christiane av Drammen
Galeasen Christiane er et av de få minner Østlandet har igjen fra tidligere tiders jaktetrafikk på kysten. Christiane er bygget i 1879, ved Sandviken gård mellom Svelvik og Sande. Fra 1925 er hun hjemmehørende i Drammen.
Christiane gikk med sand fra Drammen til Oslo og andre byer helt fram til først på 1960tallet. Sand fra Drammen var vel kjent for sin fine kvalitet.
Christiane var opprinnelig rigget som jakt, med ei mast. I 1917-19 ble skroget forhøyet med drøye to bordganger, og hun ble rigget om til galeas med to master og gaffelseil. Etter den tid er skroget bevart uendret. Motor ble installert sist på 1920-tallet. Christiane er 55 for lang uten klyverbom. Christiane kunne to 80-90 torn sand på h tur, og i gamle dager ble jaktene gjerne lastet vannet sto på dekket.
Christiane ble overtatt av sjøspeiderne i Drammen i 1965, og brukes i dag som treningsfartøy for speiderne. Sjøfartsmuseet sier om Christiane at hun er den eneste tilbake av sandjaktene rundt Oslofjorden. Museet sier også at ”fartøyet er klart bevaringsverdig, og eierne fortjener all den støtte de kan få i arbeidet med vedlikehold og antikvarisk sikring”.
Tar kontakt med skipet for å seile en tur på fjorden hele sommeren. De tar passasjerer på kveldsturer og ungdommer/speidere på lengre turer. Blant annet skal Sjøkorpset i Oslo benytte Christiane i sommer.
Wyvern
Lystfartøy på 60 fot som ble konstruert av Colin Archer i 1897 som en eksklusiv turbåt for havseilas. Skroget har linjer etter tradisjonelle norske skøyter, mens innredningen er inspirert av bristisk tradisjon. Sjøfartsmuseet overtok det ferdigrestaurerte fartøyet i 1984 som et nasjonalt kulturminne. Etter dette har fartøyet deltatt i en rekke nasjonale og internasjonale regattaer og seilbåtmønstringer.
I 1894 fikk den verdensberømte båtkonstruktøren Colin Archer i Larvik et helt spesielt oppdrag. Den engelske trelasthandler Frederick Croft som bodde ved Stathelle bestilte et standsmessig lystfartøy. Archer leverte mange skisser og tegninger før oppdragsgiveren endelig ble fornøyd. Selve byggingen ble overlatt til Thor Martin Jensen som drev Porsgrund Baatbyggeri.
Da fartøyet ble sjøsatt 10. august 1897, var det møtt fram "en Mængde Mennesker fra Byen og Omegnen." Lokalavisens reporter var like imponert som alle andre: "Lystyachten, der fik navnet "Wyvern", er enestaaende, hvad Størrelse og Elegance betræffer, da intet er sparet for at gjøre den saa solid og komfortabel som mulig. Navnet "Wyvern" hadde Croft hentet fra mytologien: En fryktinngytende drake som også preget familiens våpenskjold. I norsk folketro var dette vesenet kjent under navnet lindormen. Frederic Croft var en entusiastisk seiler og krysset Nordsjøen mange ganger, blant annet for å besøke sin fødeby Hull.
I 1909 ble Wyvern solgt til Kiel. Hun fikk navnet Tatjana og seilte under tysk flagg til etter første verdenskrig da hun kom tilbake til Norge. I 1924 ble hun kjøpt av den kjente avisredaktør Rolf Thommesen i Tidens Tegn. Han døpte henne om til Havfruen III og beholdt henne i 10 år. I 1934 ble den prektige skuta solgt til Storbritannia.
Under engelsk flagg fikk Havfruen III et legendarisk rykte takket være ekteparet Anne og Terrence Carr som bodde om bord og seilte henne i 27 år fra 1947. De krysset Atlanterhavet hele 12 ganger og var også på jordomseiling i slutten av 1950-årene. Aviser og tidsskrifter fulgte nøye med på fartøyets turer og hun figurerte både i bøker og på film.
I 1978 ble Wyvern funnet i dårlig forfatning i opplagsbøye på Ibiza. Hun ble kjøpt tilbake til Norge av en gruppe firma i oljerelatert virksomhet i Stavanger-området. Kjøperne finansierte et omfattende restaureringsarbeid for å føre henne tilbake til sin opprinnelige prakt. Skroget ble restaurert i Dåfjord på Stord, innredningsarbeidene ble utført i Stavanger og den nye riggen ble laget i Risør.
21. august 1984 ble Wyvern gitt som gave til Stavanger Sjøfartsmuseum. Overrekkelsen ble foretatt av H.K.H. Kronprins Harald. Siden da har hun representert museet, byen og landet både i nære og fjerne farvann. Wyvern seiles av et frivillig mannskap og har krysset Nordsjøen flere ganger. Tre ganger har hun deltatt i Tall Ships´ Races.
Tilbake 
